Amerika - og norges nasjonaldag

Nordover fra USVI (Amerikanske Virgin Islands) var vi igjen alene. Ikke det, vi seiler alltid ”alene”, men denne gangen visste vi at vi ikke ville treffe ”gamle kjente” seilervenner igjen. Alle ”båter” vi hadde et forhold til skulle via Bahamas og/eller Azorene på sin videre ferd – eller gjennom Panama Kanalen...

Kaldt vann
Turen mot ”Amerika” startet i rolig vind. Vi var forberedt på at siste halvdel av seilasen  kunne bli frisk. Da vi nærmet oss østkysten - og etterhvert Cape May i New Jersey - glemte lavtrykkene som med jevne mellomrom spratt ut fra det amerikanske kontinentet å komme. Til tider ble seilasen for rolig. Ikke fikk vi noen fisk i løpet av turen heller.
Tåken lå som et tykt teppe da vi nærmet oss Cape May. Heldigvis var det nærmest vindstille da vi i blinde ved hjelp av radar, AIS og GPS ”følte” oss frem over det grunne farvannet mot moloåpningen. Hadde det stått på med vind fra øst – noe det ofte gjør på denne tiden av året - hadde vi kanskje ikke tatt sjansen på å anløpe Amerika ved Cape May. Grunt farvann, krapp sjø og pålandsvind lyder ikke spesielt fristende...
Behagelige 29°C i vannet ved St. John (USVI) ble i løpet av 5-6 dager til kjøligere 18°C. Om vi syntes 18°C var kaldt gikk det bare noen få dager innen vi målte 13°C i vannet. Det er utrolig hvilke behagelige temperaturer man blir vant til etter seilas i tropisk farvann! For resten av seilasen mot Norge regnet vi med å måtte kalle 13°C for varmt...

Familie treff
Den røde klokkebøyen før moloåpningen fikk vi ikke øye på før vi hadde den tvers på styrbord, selv om vi hadde hørt den ringe en god stund. Vi hadde riktignok sett ”noe” på radaren, så vi antok at ”noe” var den røde bøyen vi forventet å finne. Det er allikevel noe annet med en visuell observasjon. Også i det trange innløpet mellom de 1000m lange bølgebryterne ga radaren god hjelp. Til og med da vi kastet ankeret utenfor det vi håpet var Coast Guard basen, måtte vi støtte oss til radaren. Vi så abolutt ingen ting. Da tåken lettet litt noen timer senere fikk vi bekreftet at vi var der vi trodde vi var...
Med ankeret godt nede i mudderbunnen ringte vi Customs for å fortelle om vår ankomst. ”Velkommen” var i all enkelhet beskjeden fra Customs. De ønsket å møte oss i byen for å overrekke en ”Cruising permit” slik at vi slapp å bry oss med mer formaliteter inntil vi skulle forlate USA – med untak av en telefon samtale til Customs hver gang vi ankom en ny havn, skulle det vise seg. Dette er selvsagt slik formalitetene burde være i fremmede land vil noen sikkert si, men det er ikke alltid så enkelt, har vi erfart gjennom vår seilas i forskjellige farvann.
Med gummibåten på vannet putret vi inn til Corinthian Yacht Club, der Eivinds slektning Doris (86), venninnen Joan (89) og Fred (sønnen til Doris) ankom med bil i det vi steg i land.
Doris er Eivinds fars kusine. Eivind hadde aldri møtt ”kusine Doris”, kun hørt om henne siden han var liten gutt.
Da vi underveis mot Karibien bestemte at vi ville seile ”nordlig rute” mot Norge, inviterte Doris - som hadde fulgt vår seilas via internett og email - oss umiddelbart til Cape May. Da vi møttes på kaikanten ved Corintian Yacht Club føltes det som om vi var gamle kjente!

Fantastiske dager i Cape May
Cape May er en av USA’s tidlige feriedestiansjoner ved kysten. Cape May er også Doris’ barndoms ferietrakter. Selv i dag er det feriegjestene som holder liv i byen. Cape May har omkring 4000 innbyggere, men i sommersesongen stiger tallet til 50 000!
Våre ”guider” tok oss med til det som var verdt å se. På stranden der Delaware River møter Atlanterhavet gravde vi etter Cape May Diamonds. Vi fikk med oss en pen samling. På sin vei mot havet har Delaware elven slipt kvartssteiner til små ovale ”diamant” stener. Disse stenene slipes gjerne på samme måte som diamenter, men er langt fra like kostbare – bare nesten like flotte. Cape May er kjent for sin fantastiske sjømat – som selvfølgelig måtte utforskes sammen med våre slektninger.
Den store andelen av velholdte viktorianske bygninger har plasert Cape May på kartet. Etter en stor brann i 1878 ble den lille byen bygget opp i datidens moderne stil. I dag er Cape May et nasjonal historisk landemerke og bygningene er fredet.
Også Eirik og Marius fant tonen med våre amerikanske slektninger. Under et kort besøk på hotellet der Doris, Joan og Fred bodde, fant vi plutselig Fred (60), Eirik og Marius hoppende i sengen!
Dagene ved Cape May gikk alt for fort – og det føltes tomt da vi vinket ”sees igjen” til Doris, Joan og Fred i det de kjørte avgårde mot Medford litt lenger inn i landet i New Jersey.

The Big Apple  
En nattseilas tok oss fra Cape May til Sandy Hook rett syd for innseilingen til New York. Etter et par dager ankret ved Atlantic Highlands for å lade opp til sjarmøretappen, lot vi det stå til. Først over bukten The Narrows og under Verrazano Narrows Bridge, broen mellom New Jersey og Brooklyn. Deretter videre nordover gjennom Upper Bay og forbi Liberty Island med Statue of Liberty, før vi med Manhattan om styrbord seilte videre oppover Hudson River til 79th Street Boat Basin.
Underveis kunne vi ikke unngå å tenke på terrorangrepet 11. september 2001. Nye bygninger var under oppføring og 9/11 Memorial var åpnet for publikum. Innen vi la til ved den komunale marinaen ved 79th Street rakk vi å se for oss flyet som nødlandet på elven i 2009. Samtlige om bord i flyet overlevde takket være en kombinasjon av dyktig flykaptein og rask hjelp fra båter som befant seg på elven.

17. Mai i New York
Tradisjonen tro samler sjømannskirken i New York hvert år nordmenn for å feire 17. mai. 2012 var første gang man fikk sperre av gaten på 52nd Street mellom 1st og 2nd Avenue på Lower East Manhattan der kirken holder hus. Ikke ett øye var tørt da vi stemte i med «Ja vi elsker» mot slutten av gudstjenesten, som mange på grunn av fullt hus måtte overvære fra gangen og gaten utenfor. Etter leker for de minste og pølser, is og Solo for alle, ble det 17. mai-tog med Birkenes Hornmusikk rundt kvartalet. Det var nok en og annen som lurte på hva ”demonstrasjonen” dreide seg om. Bareieren i en av gatene hadde tydeligvis vært med på 17. Mai feiring tidligere. Fra inngangsdøren til sitt etablissement ropte han da 17. Mai toget passerte: ”We have Norwegian beer”!!

Besøk i NY
På lang seiltur møter man mange mannskaper og båter. Noen ganger blir det korte møter, andre ganger møtes man igjen og igjen. Ved Galapagos i 2007 ble vi kjent med mannskapene på den amerikanske båten Bahati. Siden har vi truffet Bahati og mannskap mange ganger - i Stillheavet, New Zealand, Australia og Thailand.
I New York ankom Bahati’s kaptein med bil akkurat i det nasjonalsangen ble avsunget utenfor Sjømannskirken. Han merket at ”noe” lå i luften, der han kom gående for å finne oss blant 1000 nordmenn med blanke øyne. Nat er hjemmehørende i South Freeport, Maine (nord på østkysten av USA) dit Bahati ankom i 2011 etter sin lange seiltur. Selvsagt planla vi å beøke Bahati når vi kom oss lenger nordover...

Prisnivå
Vi har erfart at når vi sammenlikner med norske priser, er alt tilsynelatende ”billig” utenlands. På østkysten av USA var så ikke lenger tilfellet. I New York kostet den rimeligste marinaplassen (som var i 79th Street Boat Basin) tilsvarende 700,- NOK pr. døgn for Empire. De andre marina alternativene i byen kostet mye mer.
Det var ikke bare i New York at prisene var stive. Ved Atlantic Highlands syd for NY ble det forlangt tilsvarende 300,- NOK for en bøyeplass (det fantes 100 bøyer og 3 var i bruk) og det dobbelte om man ville ligge til brygge. Heldigvis fantes det gratis ankerplass 50 meter lenger unna...
Det var ikke like dyrt over alt. Ved Newport (Rhode Island) kastet vi ankeret og på jollebryggen ble vi ønsket velkommen til jolleparkering, dusj, toalett, sitteområde og Wifi på land – alt gratis.

Tåke, tåke og tåke
Dagene i New York gikk fort og med ”tidsklemma” i baklommen måtte vi etterhvert videre.
New York er en fantastisk by å besøke. Det var morro å se hvor flott en stooor storby kan fungere både for liten og stor (for en turist, ihvertfall). Vi tilbrakte dagene med besøk på ulike museum og parker. Det eneste behovet som ikke ble tilfredstilt i denne omgang, var shopping for Styrmannen...
Første forsøk på å forlate byen strandet før vi kom oss forbi Brooklyn Bridge. I tåkehavet kunne vi ikke engang se undersiden av broen da vi befant oss under den. Neste forsøk dagen etter ga bedre uttelling. Nordover East River passerte vi igjen under Brooklyn Bridge før flere kjente broer stod for tur, i tillegg til Pier 21, FN bygningen og Hells Gate – for å nevne noen. I nord går East River over i sørenden av Long Island Sound, som vi fortsatte nordover før vi ankret ved en av New York’s kjente Yacht Clubber - i Oyster Bay på Long Island.
Etter ankring i Port Jefferson, også ved Long Island, planla vi å seile over natten til Newport. Tåken la seg imidlertid tett rundt Empire i det solen gikk ned og vi var underveis over The Race, den kraftige tidevannstrømmen inn/ut av Long Island Sound. Med hurtig-ferger susende rundt oss på flere kanter og fiskebåter i nærheten på stadig skiftende kurs fant vi det best å ankre for natten utenfor West Harbour på Fisher Island. Etter å ha hvilt snek vi oss videre i tåken neste morgen.
Siste etappe mot Newport, Rhode Island startet også i tett tåke. Heldigvis lettet været i løpet av dagen og vi fikk en fin seilas inn fjorden mot Newport, base for mang en Amerikas Cup regatta.

”the Cape”
Fra Newport (RI) gikk ferden mot Pocasset Harbor rett syd av Cape Cod Canal. Da vi neste dag seilte ut i Cape Cod Bay i nordenden av kanalen lå tåken nok en gang tykk. Tilnærmet havblikk var det også, så igjen måtte vi sette vår lit til motor, radar og AIS.
Vi gledet oss til å ankomme Maine og South Freeport, eller So Free Me (sofrimi) som de lokale sier. Da vi nærmet oss dukket Nat og hunden Avery opp av tåken i gummibåt, for å guide oss det siste stykket inn mot Harraseeket River.
Allerede morgenen etter ankomst Harraseeket River ble Empire løftet på land og mannskapet pakket skipssekken for å installere seg på land! Nat og Betsy er gjestfriheten selv og ville gjerne at vi skulle bo hos dem mens vi var i South Freeport. Innimellom båtarbeid, hovedsakelig utført av Kapteinen, gjorde resten av mannskapet seg kjent  i nærområdet. Vi ble også invitert med til Yarmouth Island hvor Nat og Betsy har sommerhus. Husene på øya er mer enn 100 år gamle og ligger flott til i urørt skog. Også et bad (i havet) ble det tid til. Det var like greit å venne seg til "kjølige" badetemperaturer først som sist!
"Alle" i SoFreeMe visste at den norske båten som stod på land på Strouts Point Wharf tilhørte noen rare nordmenn som snart hadde vært på seiltur i 7 år, og det med to små barn i skipet under siste halvdel av turen. I løpet av tiden på land fikk Empire nye strøk med bunnstoff, ny gummibelg rundt S-drevet og vi utførte endel annet nødvendig vedlikehold. Etter at mellomvantet røk underveis mot Karibien – og siden Selden mente at 30000nm var passende distanse for å bytte stående rigg – og siden vi hadde 2 barn om bord – bestemte vi oss også for å bytte all stående rigg.
Da Empire ble satt tilbake i sitt rett element, så hun ut nesten som ny. Heidi hadde stort sett nok med å holde orden på 2 små matroser på land og i hus. Eivind var nesten lam i armene etter poleringsarbeidet.
Det ble tre uker med landliv hos Nat og Betsy, så langt Eiriks og Marius’ lengste opphold på land og i hus! For Kapteinen lettet det arbeidsdagen betraktelig, når han slapp å holde båten beboelig gjennom arbeidsoperasjonene. Den yngre delen av besettningen fant seg raskt tilrette i huset på land - og var spesielt fornøyd med nabojentene på 3 og 6 år.
Vårt ofte besøkende mannskap Bjørnar kom på besøk også i Maine. Han kom akkurat tidsnok til å hjelpe Eivind med å bytte den stående riggen. I tillegg rakk Bjørnar å utforske South Freeport fra sykkelsetet. Etter 3 fine uker med gode venner og ”litt” båtarbeid var det igjen tid for å heise seil.
Bjørnar skulle bli med i 3 uker og hadde ventende returbillett fra Halifax, Nova Scotia, Canada. Om vi kom oss kortere eller lenger enn til Nova Scotias største by med Bjørnar om bord, var det uansett enkelt for Bjørnar å ta seg til Halifax i tide for å rekke flyet.
Da vi slapp fortøyningene i South Freeport, siktet vi kun en kort seilas nordøstover i øyriket nordøst i Maine. Foreldrene til Nathaniel – Nathaniel seilte med Empire fra New Zealand til Fiji og Vanuatu i 2008 – befant seg på sitt sommersted i Linekin Bay og hadde invitert oss på besøk. Det ble igjen flotte dager med trivelige nye venner – før vi lettet anker og satte kursen østover Bay of Fundy – mot Nova Scotia og Canada.